Forfatteren blir til...

 

Jeg er en snik. En kikker.

 

Mormor kalte meg Snikende Ullteppe. Mine favorittleker var gjemsel og ”boksen går”. Jeg elsket å gjemme meg, å se uten å bli sett.

 

Da jeg var femten, eller kanskje seksten, utforsket jeg byen med lange løpeturer. Klare høstkvelder var best. Jeg stanset og gjemte meg bak en hekk og kikket inn i husene til jeg ble kald, og løp videre. Valgte de ødeste veiene, forsøkte å bevege meg som en skygge i natten.

 

Mormor bodde i etasjen over oss. Vi var fire søsken, og når det ble ubehagelig nede var det bare å liste seg opp. Ofte serverte hun kokesjokolade, eller druer. Hun blandet seg aldri i konfliktene i etasjen under.

 

Jeg har aldri klart å la være å dikte opp historier. Mormor likte å høre meg fortelle, men turte aldri å ta det for god fisk. Hun kalte meg en skrønemaker. Ofte med rette. På loftet hadde hun masse bøker liggende etter onkel Sverre. En skoeske full av guttebøker om indianeren Hjortefot som beveget seg gjennom skogen som en skygge. Og under et lag med støv lenger inn under skråtaket fant jeg etterhvert mer å lese, om andre som var gode til å snike. Sølvpilen. Fantomet. Bøker om ”Gutta på skauen”, geriljaheltene Max Manus og Kjakan Sønsteby. I Donald-bladene likte jeg best Spøkelseskladden. Jeg foretrakk skikkelser som dukket opp av intet og forsvant igjen like fort.

 

I tillegg til mormor i andre etasje hadde jeg også en farmor. Hun bodde i Drammensveien på andre siden av byen. Fra jeg var liten ble jeg hver uke sendt med trikken for å lære å spille. Farmor var pianolærer og av den gamle skolen, fra før man fant opp prinsippet om positiv forsterkning. Farmor baserte undervisningen på negativ forsterkning, med fokus på alt som var dårlig. Det var viktig å slå ned på feil, så raskt som mulig, for å ta ondet ved roten. Å gi eleven ros, anerkjennelse eller smiger ville bare gi dem et feil selvbilde. Ingen av hennes elever skulle tro de var noe. Hun drev proft og var ganske beryktet. Hun hadde elever hjemme på Olav Kyrres plass. Da hennes egne barn var små, min far og min tante Frøydis, måtte de kle på seg yttertøy og gå ut på trappen og ringe på når de skulle ha pianotime. Da var det ikke moren deres som åpnet døren, men pianolæreren fra helvete. Hun skulle ikke anklages for forskjellsbehandling! Og hun hadde liten sans for mine historier: ”Sitt ikke der og fnis av dine egne dumheter!”

 

Jeg husker jeg satt på trikken og grudde meg til spilletimen og de sedvanlige spørsmålene om hvorfor jeg ikke hadde øvd mer, om hvorfor jeg gjorde de samme feilene om og om igjen. Formaningene. Jeg måtte ikke sitte så anspent, det var viktig å være avslappet! De benete hendene hennes som grep mine og prøvde å rette ut fingrene, forme dem til en bedre stilling, som om de var plastelina. Jeg satt bakerst og hadde vondt i magen og glante sløvt ut av vinduet mens trikken langsomt traverserte fra øst til vest gjennom byen. Etter Nationaltheatret passerte vi Utenriksdepartementet på Victoria Terrasse. Det gamle Gestapo-hovedkvarteret.

 

Etter indianerbøker og krigshistorie hadde jeg jobbet meg videre til spionromaner. For vi vokste opp under den kalde krigen med trusselen fra Sovjetunitonens atomstridshoder og ubåter som kunne ta seg inn fjordene våre. Jeg leste alt jeg kom over om de russiske spesialstyrkene, Spetsnaz, som kunne settes inn med ubåt eller fallskjerm eller kanskje et lasteskip og utføre sabotasjeraid. Kanskje et attentat mot statsministeren eller mot oljeterminalen på Sjusjøya rett nedenfor der vi bodde. Eller kanskje hadde de noen velplasserte sprengladninger som kunne slå ut hele strømforsyningen. Jeg leste om hemmelige agenter, spion-thrillere, ”Sjakalen” av Fredrick Forsyth, ”Nålen” av Ken Follet, ”Spionen som kom inn fra kulden” av John LeCarre, ”Spionen som lengtet hjem” av Michael Grundt Spang, bøkene til Alistair MacLean, Tom Clancy, Guillous Hamilton-serie, og mange flere.

 

Trikken skramlet forbi UD og jeg tenkte på UD-sekretæren Gunvor Galtung Haavik som var blitt arrestert og tiltalt for spionasje for Sovjet-samveldet. Fra UD hadde hun tatt Ljabru-trikken, kanskje samme vognsettet som jeg satt i, til Bråten, holdeplassen like bortenfor oss. Der møtte hun sin føringsoffiser og overleverte hemmeligheter og ble altså tatt på fersken. Hun hadde jobbet som tolk og sekretær ved den norske ambassaden i Moskva. Som ung sykepleier på trettitallet hadde hun møtt og forelsket seg i en russisk flyktning, han hadde lært henne språket som åpnet veien for henne til karrieren i diplomatiet. En enslig kvinne med et svakt punkt som KGB hadde utnyttet for alt det var verdt.

 

Snart var vi ved den amerikanske ambassaden. Det trekantede bygget lå som en liten festning kloss inntil veien. Smale, skyteskåraktige speilglassvinduer og uniformerte marineinfanterister på vakt. Men for meg fremsto den amerikanske ambassade som noe trygt og beroligende. Under den kalde krigen var vi helt avhengig av den sterke storebroren i Amerika. Uten dem var vi sjanseløse. Og slik er det fortsatt.

 

Trikken fortsatte over Solli plass og nedover mot Skillebekk. Jeg tenkte på KGB. Den skumleste trebokstavsforkortelsen i min oppvekst. Slu, onde sjakkspillere i Kreml som brukte alle skitne triks for å lure oss og tilrane seg verdensherredømme. Trikken durte forbi den russiske ambassaden, som var annerledes enn den amerikanske. En stor park ned mot jernbanesporet og Frognerkilen. Tunge gardiner for vinduene. Bak smijernsgjerdet sto vakter i litt ufikse klær og kjederøykte. Jeg satt med store øyne, kald på ryggen og med bankende hjerte, prøvde å se om de egentlig var Spetsnaz-soldater.

 

Siden er det blitt kjent at det blant det russiske ambassadepersonellet skjulte seg til en hver tid cirka førti agenter fra KGB og militæretterretningen GRU. De var kjent for blant annet å være ivrige fuglekikkere. I sær ved Vannsjø utenfor Moss der de gjennom kikkertene kunne studere alle fly som tok av og landet på den militære flystasjonen Rygge. På de femti årene fra 1945-1995 ble 47 agenter utvist fra Norge, altså ca. 1 per år. Og tjuefem nordmenn ble dømt for spionasje i samme tidsrom, en hvert annet år.

 

Jeg ankom farmors hus og ventet på tur i lillestuen. På hyller langs veggen sto byster av klassiske komponister. Mozart og Beethoven. Schubert, Bach, Brahms. Og i tillegg var det noen souvenirer fra Russland. Matrusjka-dukker, en samovar og en frodig kvinnedukke som var en kamuflert tekannevarmer. Gjenstandene var fra tante Frøydis, farmors største stolthet. Datteren som hadde absolutt gehør, og som da hun hadde vært på min alder hadde spilt både klaver og fiolin og valdhorn og vunnet nasjonale talentkonkurranser. Nå var hun førstehornist i Filharmonien, og håndplukket som første kvinne til det norske laget i Kontrapunkt, den prestisjetfylte nordiske TV-konkurransen.

 

Souvenirene kom fra tiden Frøydis hadde studerte hos den russiske professsor Boujanovsky. Jeg hadde hørt Frøydis fortelle fra livet i Leningrad før. Best likte jeg smuglehistoriene. En instrumentmaker hadde utstyrt henne med en fiolinkasse med dobbel bunn, og Frøydis hadde hatt flere nervepirrende grensepasseringer med ulovlige medisiner og bibler gjemt i undertøyet og instrumentkassen.

 

Da jeg gikk siste semester på gymnaset ble Arne Treholt arrestert på Fornebu. Han hadde vært hovedmannen i Norges forhandlinger med Russerne om delelinjen i Barentshavet. Det ble den største spionsaken i norsk historie, og jeg slukte alt som ble skrevet. Jeg leste om superdiplomaten med kjendiskone og luksusleilighet i Oscars gate som fartet verden rundt. Jeg leste om et manisk løpetreningsregime, om pengebevis, og om hvordan Politiets Overvåkningstejeneste (POT) i Helsingfors hadde gjemt et kamera i en barnevogn for å filme spionens møte med KGB-kontakten. Og i Oslo hadde de flyttet inn i naboleiligheten og montert skjulte mikrofoner og kameraer derfra. Treholt-saken ble en betydelig distraksjon i mine eksamensforberedelser.

 

Jeg søkte Befalsskolen for Kavaleriet. Jeg var glad i å gjemme meg, og kunne gå langt og bære tungt, så jeg kom inn på Oppklaringslinjen. Der viste mottoet seg å være Se uten å bli sett. Vi fløy helikopter i Troms, padlet gummibåt i Oslo-fjorden, klatret i Hemsedal og hoppet fallskjerm på Trandum.

 

Siden fikk jeg jobb som etterretnings- og sikkerhetsoffiser i Troms Landforsvar. Sikkerhetsklarering av personell, inspeksjon av hemmelige anlegg og lager, adgangskontroll. Opphold hos Forsvarets Skole i Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste på Lutvann. Kontraetterretning sammen med POT som lærte oss hvordan utenlandsk ambassadepersonell hadde det med å dra nordover ”på ferie” når det var storøvelse. Vi lærte oss bilnummerne. Russernes diplomatskilter starter med CD-71, Øst-Tyskland hadde 79, Tsjekkoslovakia 77, Jugoslavia -49, Bulgaria -17, Polen 64, Ungarn 63. Men mange brukte også sivile leiebiler. Vi kjørte rundt i øvingsområdet og viste dem bort eller ringte til POT.

 

I 1990 fikk jeg jobbtilbud fra et diskret lite firma som drev strategirådgivning for større bedrifter. Økonomisk etterretning og analyse. Puslespillarbeid med stor verdi for klientene. Vi reiste rundt i Europa og besøkte bedrifter og konkurrenter og samlet all mulig informasjon. Vi tellet antall biler på parkeringsplassen, vi samlet inn plantegninger og leiepriser, vi kartla antall fridager og daglige trailerbesøk og brakte til veie alt som fantes i offentige registere. Vi fingransket regnskap, vi trålet arkivene i bransjeblader og lokalaviser.

 

Og når vi hadde etablert et grovt bilde, intervjuet vi folk for å fylle inn detaljene. De fleste elsker å snakke om seg selv og jobben. Til slutt tegnet vi opp hele bedriftsstrukturen for klienten og konkurrentene og fordelte ut kostnadene per aktivitet. Slik anskueliggjorde vi hva de beste gjorde riktig og de andre gjorde feil.

 

Analysene førte som regel til at bedriftene restrukturerte seg i en eller annen form. Ubehagelige prosesser, men noen var verre enn andre. 1990 var også året da Tyskland ble gjenforent etter Jernteppets fall. De etablerte Treuhandanstalt for å bistå skakkjørte DDR-bedrifter med å tilpasse seg. Vi ble flydd inn til Øst-Berlin for å omstrukturere den gamle nøkkelfabrikken. Bedriften holdt til i et firkantet 10-etasjers skrekkbygg rundt en trang sjakt av en bakgård. Støyende maskiner i alle rom. Men ikke én datamaskin. Her hadde de produsert nøkler til alle leiligheter i DDR. Og Stasi skulle ha en kopi av alle.

 

I lokalene fant vi et enormt oppbud av alvorlige folk i beige støvfrakker. Tause og zombie-aktige gikk de rundt og fryktet for jobbene sine. Den ene halvparten hadde hatt som eneste jobb å kontrollere den andre halvparten. Et taubanesystem fraktet kurver med ferdige og halvfabrikata nøkler frem og tilbake mellom rom og etasjer. Fargekoder, merkelapper sirlig knyttet med hyssing til hver nøkkel. Det var et brutalt møte mellom ønske om jobb til alle og markedsøkonomiens realiteter.

 

Siden ble det etterretningsoppdrag i tidligere Sovjetunionen, som nå het ”Samveldet av Uavhengige Stater”. Det var et stort blankt felt på kartet for de fleste vestlige bedrifter. Vi kartla det som fantes av aluminiumsindustri, hvem som eide den, og hvordan produkt- og pengeflyten gikk. Det var mildt sagt uoversiktlig, vi var midt i den perioden da oligarkene tilranet seg ressursgunnlaget og de industrielle verdiene. En natt ble jeg oppringt på hotellrommet i Moskva, en av feltagentene våre satt på kontoret til havnesjefen i Vladivostok med en revolver mot hodet. Jeg måtte forklare havnesjefen, som forsto litt engelsk og litt tysk, at vår mann ikke var hemmelig agent. At han jobbet for et legitimt foretak. Hva nå det måtte bety. Vår undersøkelse skulle være anonym.

 

I 2003 ble jeg selv offer for en omorganisering, i finansbransjen, og det var da jeg begynte å skrive for alvor. Jeg ville skrive ”Hyklere i høstmørket”, den store samtidsromanen om norsk dobbeltmoral. Men i stedet endte det opp som en finansthriller. Jeg hadde nettopp bygd opp en formue på flere titalls millioner – på papiret – og tapt alt igjen. Det gjør noe med deg, og jeg forsøkte å beskrive den smittsomme gullfeberen som river og sliter i deg og spytter deg tom og desillusjonert ut igjen. Spill uten regler ble min debut.

 

Terbovens liste, den vanskelige andreboken, handler om hvordan formuer som ble skapt under krigen aldri ble avslørt og konfiskert. Flere fine shippingfamilier la grunnlaget da. Spørsmålet i boken er hvor langt man er villig til å gå i dag for å bevare disse hemmelighetene. Krigsgenerasjonen er snart helt borte, og med økt informasjonsutveksling mellom landenes skattemyndigheter blir det stadig vanskeligere å gjemme pengene. Hvert år flagges flere utenlandsformuer hjem under statens skatteamnesti. En legitimert hvitvasking: Så lenge du betaler en engangsskatt på beløpet slipper du å redegjøre for hvor pengenes opprinnelse.

 

Operasjon Snøhvit kom i 2008, med Hege Tønnesen som ny, kvinnelig hovedperson og arbeidstittelen ”Oljefondet ranet i natt”. Statens Pensjonsfond Utland er det som i størst grad skiller oss fra andre vestlige demokratier. Forvaltningsfilosofi, handlingsregel, eierstyring og internasjonal påvirkningskraft er viktige tema, men boken handler om hvordan fondet oppsto, pengenes legitimitet og hva som kunne skjedd om dette trygge varme teppet ble revet vek under oss. Det kan skje, vi er et sårbart lite land og kan ikke i alle sammenhenger stole på dem vi anser som venner.

 

Boka omhandler ”Rikets sikkerhet” og de hemmelige tjenester, og det gjør også oppfølgeren Operasjon Isbjørn fra 2009. Norge er en viktig energinasjon i Europa. På kontinentet er de avhengige av russisk og norsk gass. Det pågår et kraftfullt geopolitisk spill om fremtidige energiressurser; gass, kjernekraft, vannkraft, andre fornybare kilder. Vi er på lag med Russland ved at vi begge ønsker høye gasspriser, men i Nord sloss vi om ressursfordelingen, og særlig det kompliserte suverenitsspørsmålet på Svalbard er en norsk akilleshæl.

 

Operasjon Høye Nord har mye av samme tematikk. Boken kom høsten 2010, samtidig med at den nye delelinjeavtalen med Russland overraskende ble offentliggjort. Det var en merkedag for Norge som omsider fikk komplette grenser både til lands og til havs.

 

I 2012 traff jeg også godt med et aktuelt tema. Det sentrale premisset i Trollmannens læregutt var at EU fikk fredsprisen. Boka kom samme uke som Nobel-komiteens offentliggjorde årets vinner. Jeg introduserte en ny, mannlig hovedperson og det bakenforliggende temaet i den boken er massearbeidsledighet og korrupsjon, som jeg anser som de største truslene mot det europeiske og dermed det norske demokratiet.

 

I årets bok, Fuglefangerne, blir en politiker og fagforeningstopp funnet død i sitt eget hjem. Tilsynelatende etter å ha svelget for mange innsovningstabletter. Det avstedkommer en serie begivenheter som bringer hovedpersonene inn i noen marerittaktige døgn. Jeg skal ikke røpe annet enn at det skal vise seg at løsningen også i denne fortellingen ligger svært tett opptil aktuelle begivenheter som endrer verdens gang.

 

Syv bøker så langt. Det begynner å ligne et forfatterskap.

 

Det er deilig å drømme seg bort, og svært tilfredsstillende at andre har glede av mine fantasifostre. Men hovedjobben min er som konsulent. Strategirådgivning. Verdivurderinger. Kjøp og salg av virksomheter. Skrivingen foregår i helger og andre tidslommer. For meg er det viktig å ha en balanse, å måtte forholde meg til virkelige mennesker og problemstillinger også. Jeg liker å finne ut av ting, og å være forfatter gir en slags generalfullmakt, et alibi, for å observere andre i smug, for å lytte på andres samtaler.

 

Førti år etter at mormor ga meg kallenavnet er jeg fortsatt en snik og en kikker. Jeg liker fortsatt å ta lange turer i nattemørket. Jeg liker fortsatt å gjemme meg. Jeg plasserer meg helst diskret bakerst i forsamlinger, og jeg bor i en loftsleilighet med godt utsyn, men uten gjenboere. Se uten å bli sett.

 

Mormor døde for noen år siden. Hun ble nittisyv år og fikk lest mine første bøker. Hun syntes de var bra. Mente de minnet om skrønene til Snikende Ullteppe.